Joakims vrangforestilinger

Ikke særlig moro med Dick and Jane

Dette er en nyinnspilling av 70-tallsklassikeren med samme navn. Denne gang er det Jim Carrey og Tea Leony som spiller Dick and Jane. Komedien handler om en familie som mister jobben og tyr til ran for å betale regningene.

Handlingen foregår i en by i USA i år 2000. Dick er jobber i et stort firma, og siste dag før hele selskapet blir erklært konkurs får han jobb som visedirektør. Dick får æren av å prate på moneytalk, et TV-program for finansverdenen. Det han ikke vet er at sjefen har kjørt storbedriften konkurs, og det er dette han skal snakke om på TV. Dette gjør han og mange andre arbeidsledige. Jobbmarkedet blir sprengt og etter måneder med ubetalte regninger er det ikke annet å gjøre enn å ty til ran.

Sprøe Jim Carrey

Som alltid dukker Jim Carrey opp i de merkeligste situasjoner og gjør sine grimasjer og sprøe fakter. Han synger i heisen, blir kastet ut av landet med ulovlige innvandere, skal ha iskaffe når han raner en kafe, og andre surrealistiske ting som skal være morsomme.

Det har de siste årene vært mange nyinnspillinger av gamle komedier, Starshy and Hutch er vel den som har kommet best ut av det. Men denne holder ikke mål. De eneste morsomme i denne filmen er de skulte kommentarene til den amerikanske økonomen ved millenniums skifte.

Nok er nok

Historien i seg selv er grei nok, selv om at folk blir desperate og må ty til kriminelle handlinger for å betale regningene sine kan være smakløst å basere en komedie på. Og når skal verden bli lei av Carreys gummiansikt og sære kropps bevegelser. Det har holdt oppe mange av filmene han har vært med i de siste 12 årene, men det er intet nytt under solen. Vi har sett dette før, og det er oppbrukt.

Så for å igjen selge oss ennå en film kun med Jim Carreys gummiansikt, får det treningkast to

Etienne Zack som i går, den 20 januar, åpnet sin utstilling på Bergen Kunsthall, maler fra minnet. Det vanlige er å male fra fotografier. Etienne Zack tar det fra hukommelsen, noe er skarp, annet er mer uklart. Noe han får frem i sine malerier. .

Bergen Kunsthall åpnet i går en utstilling med Etienne Zack som er åpent til den 27. jan. Den heter According to this, og er i galleriet No. 5. Samtidig ble det åpnet en utstilling på Landmark med navnet Post_Modelism som skal vare frem til den 26. februar. Denne er av et bredt spekter av internasjonale kuntnere, og er kuratert av Sabine Dorscheid fra Galerie Krinzinger i Wien. De bruker i flere forskjellige medier og fokuserer på modellens rolle i kunsten. De viser den nye utviklinger og også et tilbakeblikk på 80- 90 tallet, da modeller, miniatyrer, leker og proteser ble iscenesatt i storformats-fotografier.

Etienne Zacks verk er surrealistiske stilleben. Canaderens medium er akryl og olje på lerret.Han tar sin hukommelse og skaper flotte bilder av den. Noe er diffust, noe er skarp, og annet er helt abstrakt. Motivene er urbane, og mye er søppel og verktøy. Han prøver å vise hvordan hukommelsen fungerer.

Post_modelism er et samarbeid mellom et tredve talls kunstnere. De viser hvordan man kan manipulere verden ved sine modeller. De iscenesetter sin egen virkelighet. Flere forskjellige medier er brukt som foto, arkitektur, design, video. Vi kan nevne kunstnere som engelskmennene Darren Neave og John Cake som lager sin verden med lego klosser. Peter Belyi bruker i verket "My Neighborhood" lysbilder til å bygge flere boligblokker i miniatyr. Det er en stor utstilling med mye forskjellig å se.

Man burde absolutt ta seg en tur innom Bergen Kunthall den neste uken.

I flytende bjørn, den nyeste boken til Frode Grytten er vi atter i Odda. Vi møter Robert, en sliten journalist som jobber på lokalkontoret til BT i Odda. Der har skjedd et mord, og stille Odda er i kaos. Det strømmer på med journalister fra alle aviser, TV-kanalar og nyhetsbyrå.

Odda er en bygd som holder på å gå under. Aluminiumsverket er lagt ned og mange er arbeidsledige. Når mordet skjer peker alt på asylsøkerne. En ung gutt blir presset av vegen og havner på sjøen. Og Robert som er lokal og kjenner alle som bor i Odda vil være forsiktig med det som blir skrevet. Mens tabloider ikke eier skam.

Mediekritikk

Boken er full av mediekritikk. For eksempel VG som ikke bryr seg om hvem de fornermer for saken sin, og BT-redaktøren som skal ha sagt at det leserne vil er å kunne lese avisen ferdig mens de sitter på do. Både VG og Dagbladet identifiserer den avdøde uten familiens godkjenning, og identifiserer også de mistenkte asylsøkerne.

Kynisk journalist

Robert er en kynisk journalist med egne problem. Han er ikke interessert i å dekke saken som BT vil, og lurer seg unna. Han har problem nok med damen han elsker, som også er kona til broren. Etter hvert har han en egen etterforskning, og finner ut ting ingen andre har sett på. Samstundes holder media et sirkus uten like og arrangerer anti-rasismetog og setter søte blondiner til å legge blomstrer på staden der gutten kjørte utenfor.

Svart roman

Det er en svart roman. Vi tilbringer mye tid med Robert i Volvoen hans, og hører på alle tinga han vil si, men ikke sier. Det er den flotteste sommeren på årevis og Grytten gir oss en kynisk protagonist for å fortelle historien. Det er en grei roman, men ingen Bikubesong.

Nedenom og hjem av Charles Bukowski


En annenledes og trist barndomsroman. Vi møter Henry Chinanski som vokser opp i et lavere middelklasseniljø med sine tyske foreldre.
Han blir banket av sin far fra han er 3 år gammel, og blir mobbet på skolen. Han er kvisete og arrete, og han føler seg fremmedgjort.
Han får seg ikke venner og jenter liker han ikke. Han vosker opp til å bli en bitter og venneløs ung mann. Kranglefant, drunkenbolt og slask.
Faren kaster han ut fordi han finner ut at han vil bli forfatter, men det bryr ikke han, han hater sine foreldre. Han klarer ikke å holde på en jobb, og
han drikker og krangler.

Nedenom og hjem er en selvbiografisk roman om Charles Bukowskis egen oppvekst i Los Angeles som utilpasset barn og ungdom. Kunstner og dranker. Den er skrevet med samme nådeløshet som Bikowski levde livet sitt. Og med er spekket med kjennemerket hans, den svarte humoren. Han betrakter lidelsen i våre liv og spytter på den.

Handlingen foregår i Los Angeles på 20 - 30 tallet. Det tar oss gjennom hans oppvekst med en far som banker han flere ganger i uken, klassekameratene som mobber og banker han og taperene som tiltrekkes av han siden han er en enstøing. Han er en enstøing fordi faren nekter han å leke med barna i nabolaget. Han ser ikke noe grunn til å være som de andre. Han misliker taperne som kommer for å være sammen med han. Han er et null, blir alltid valgt sist i ballspill. og den siste til å få vite alt. Han hater sin far fordi han banker han, og sin mor for hun ikke gjør noe.

Han blir eldre og blir en kåt tenåring, men han usedvanlig med kviser og vet han er stygg og jenter ikke vil ha noe med han å gjøre. Han gjør ingen insatts på skolen, og hater de søte guttene. Han blir frekk og stor ikjeften. Det er hans måte å være på, han bryr seg ikke om hva jentene synes, de liker ikke han likevel. Han begynner på High School, men ikke der de få kameratene hans går, faren sender han på en skole for rike barn, han vil virke rik. Faren er for stolt til å vise naboene at han ikke har jobb, og hver dag tar han bilen og kjører avsted og kommer tilbake om kvelden. Henry hater denne skolen, der er rike barn med sine kabroleter og fine klær som får de pene jentene, mens han selv er stygg og har stygge klær og får femti cent i uka.

Han får sparken fra jobber, etterhvert begynner han på collage for at faren ikke synes at det skal se ut som han er en slask. Han er ambisjonsløs og vet han er fattig og vil alltid være det. Det eneste han ønsker seg er et sted han kan sove og drikke seg til søvn. Han havner hele tiden oppi trøbbel, og blir til slutt kastet ut hjemmefra. Han dropper ut av collage etter to år på journalistikk. Han bor på et lugubert rom, og drikker og har ingen ambisjoner, han vil bli forfatter, men kjøper helder vin for pengene enn å kjøpe frimerker for å sende inn det han skriver.

Tiden Norsk Forlag
Boken utkom i 1982 under tittelen Ham on Rye

Vel, av og til føler jeg før å være litt kulturhore, som min gode venn Karl OsKar brukte å kalle det. Så da jeg fant ut at det skulle være vernisaje på Bergen kunstmuseum, lokket jeg med meg en kompis, med løfter om gratis børst.
Det var en utstilling med Franske malere som hadde malt fra Normandie. Normandie har de skjønne farge kontarstene mellom hav, himmel og land. Franske malere har i årerekker inspiret norske malere. Utstillingen kunne friste med navn som Monet, Courbert og Villian.

Vel, jeg tror de fleste som var der faktisk var invetert, men jeg var klar for å deklamere at jeg var presse hvis noen skulle spørre. Vi kom litt før syv, og gikk å så på noen bilder. Før kompisen min gjorde meg oppmerksom hvor køen for børst var. Det var bra. Hadde den uteblitt hadde nok ikke han vært der mer en ti minutter.

Vel, i en lang kø av sositetsdamer, professorer, gamle menn i Sartre briller, søte kunstner jenter, fransk menn og sopere, skubbet vi fremover. These arrangements get out a certen breed of people. Når vi endelig hadde hver vårt glass i hånden, tok ikke det lang tid før kompisen min begynte å syte. - off, for mye folk, - off, noia.

Pluselig ble det stille, og det begynte å spille på flygelet. en prelud av et slag. Og Hermann Friele stilte seg der fremme Etterpå begynte en mann å prate, først på norsk, og så på fransk, og til sammen har vi vel et år med fransk, og vi forsto hordaland og normandie. Det så ut som Herman kjedet seg også.

Etter 10 minutter med fransk tale av ambasadøren klarte ikke kompisen min mer og sa "neij, ditta går ikkje, fe noia, stikke" Sto der to minutter til og stakk jeg også.

Så, gå på utstillingen, og dropp franskmennene...

HUNTER STOCKTON THOMPSON

18. juli 1937- 20. februar 2005

Han er en kjent amerikansk forfatter og journalist. Han mest kjente bok er nok Fear and loathing in Las Vegas fra 1971. Han skrev med en uklar linje mellom skribenten og subjektet, fiksjon og ikke-fiksjon. Han er også opphavet til gonzo-journalistikken. Det går ut på å bruke litterære hjelpemiddel i reportasjen, i stedet for den strenge objektive rapporteringen. Gjerne for å vise stemningen ved stedet eller det som skjer. Rapporteren og hans søken etter informasjon er sentralt. Selv om Thompson ofte brukte alkohol og dop, er ikke dette det handler om.

Hunter ble født og vokste opp i Luiseville, Kentucky. I 1956 kom han i trøbbel med loven og som del av straffen måtte han bli med i U.S. Air Force. Her begynte han som sportsjournalist. Da han dimmet flytte han til New York City, hvor han gikk på Colombia Grade School of Journalsm og levde et Beat-inspisert liv.

Senere freelanset han i karibien og i Sør Amerika for diverse amerikansk dagspresse, deriblant The nastional observer. I denne tiden skrev han Prince Jelly og The Rum Diarys .

I 1965 fikk han forespørsel om å skrive om Hells Angels av The Nation. Så han levde med dem et år. Da Hells Angels fant ut at han kanskje tjente penger på skrivingen sin ville de ha sin del, Hunter nektet og det ble bråk. Etter artikkelen fikk Hunter flere boktilbud, og i 1966 gav han ut Hells Angles, the strange and terrable saga of the outlaw motorcycle gangs.
Sent på 60-tallet tok han en ”doktorgrad” i helligdom fra en postordre kirke i San Fransico. Han refererte ofte etter dette om seg selv som ”the good doctor”.

På 70 tallet begynte han å jobbe for Rolling Stones Magazine. Han skrev blant annet Fear and loathing in Las Vegas, A savage journay to the heart of the American dream. Det er en første personsfortelling om en journalist og hans advokat som ved hjelp av store mengder LSD, eter, adrenecrome og marihuana og andre rusmiddeler er på leting etter den amerikanske drøm. Denne kom ut i 71, i 72 skrev han Fear and Loathing on the Campain trail `72, der han skriver en rekke artikkeler for Rolling Stone under valgkampanjen til Richard M. Nixon og Senator George. McGovern.

Han debuterte i Rolling Stone med en artikkel han hadde skrevet om da han stilte til valg som sheriff i Pekin County som Freak power. Han tapte med få stemmer. Hans valgløfter var promotering av avkriminalisering av narkotika og salg av narkotika, ødelegge veien og bygge sykkelstier, og omdøpe Aspen, Colerado til The Fat City, blant andre ting.

Hans siste bok var Kingdom of Fear, som var en sint kommentar til slutten av det amerikanske århundret. Han var glad i våpen, og var kjent for å alltid ha en tønne med krutt stående i kjelleren.

20. februar i år skjøt han seg. Det var ikke av depresjon, men at han hadde en sviktende helse. Foruten om skadene av hans enorme inntak av Chivas Regal, var der en forestående hofteoperasjon han ikke ville ta. Han ble 67 år gammel.


Noen bøker;
Hells Angels, Fear and loathing in Las Vegas, , Fear and loathing on the campaign trail 72, The curse of Lono, Songs of the doomed, Prince jelly, Genaeration of swine, The great shark Hunt, Better than sex, The rum diarys, The proud highway, Kingdom of fear.

Buy The Ticket, Take The Ride!

Å se king kong sloss mot dinosurer er verdt kinobiletten

Peter Jackson har gjort det igjen. Han skaper en film som ingen kan gå glipp av.
Det er ikke for ingenting han vant 3 Oscar. Og nå gjør han det igjen, får folket til å springe på kino i førjulstiden, akkurat som med Ringenes Herre.

Det hele starter i New York, det er forbudtid og mange går arbeidsledige. Annie (Naomi Watts) jobber med vandeville, men teateret blir stengt. Carl Denham (Jack Black) er en slesk filmregijsør som er som får kuttet sponsingen. Han finner Annie og overtaler henne til å bli med til Singapore for å spille inn filmen sin. Det han ikke forteller er at han har funnet et kart fra en øy som ennå ikke er oppdaget.

Filmingen er helt utrolig. Og scenene fra New York fra 1930 tallet er fantastiske. Time Square med Chervolet reklamer, t- Forder skyskrapere som blir reiste. De beste er på slutten når man ser New York i luft perspektiv etter King Kong har klatret opp i Empire State Building.

Andre scener er fra denne uoppdagede øyen. Jackson har skapt sin egen verden, noe han tidligere har visst å få til. Fantasi er hans sjanger. Her er King Kong på toppen av næringskjeden, og scenen hvor han sloss mot tyranusaurus rexer er fantastisk.

Selv om effektene må ha mye av æren for at det er en så bra film som det er, så har den også gode skuespiller prestasjoner. Naomi Watts gir oss en utrolig fattig jente fra New York som blir venn med en 8 meter gorilla. Jack Black spiller veldig troverdig i rollen som den sleske filmregisøren Carl Denham. Og Andy Sekins er King kong og kokken på båten, der nok rollen som King Kong er den som blir lagt merke til.

Hva venter du på… spring å se den. Åpner i morgen(14.desember)

Joakim ser julefilmer del II

Narnia, løven, heksen og kleskapet.

Disney har filmatisert denne fortellingen om Narnia. De forteller historien godt, men det passer nok best for de yngre seerne. Jeg fikk svært lite ut av den.

Susan, Peter, Edmund og Lucy er søsken og blir sendt bort fra London, som blir bombet av Tyskerne. De blir sendt til et stort hus på landet hvor de skal bo hos en professor. Mens de leker gjemsel, gjemmer Lucy seg i kleskapet og oppdager det magiske landet Narnia. Et land med fauner, hekser, dverger, og snakkende dyr.

Vi kjenner alle historien, den har gått hver påske nå i mange år. Til forskjell fra serien har dyrene blitt mer levende ved digitale hjelpemidler, og det er ikke lenger mennesker i en bever eller løvekostyme. Men det er en kjedelig historie, og den er full av dødtid. Man sitter å venter på noe mer som aldri kommer.

Så hvis dette er ditt valg av film som skal sees i julen, bli hjemme!!!

Naked Lunsh av William Burroughs

I 1959 kom Naken lunsj, som den heter på norsk ut, og ble en skandale. Den ble forsøkt bannlyst i USA for blasfemi, men ingen rettsinstans ville gjøre det. Det ble også det store gjennombruddet for Burroughs.

Hovedpersonen er William Lee, Burroughs alterego, som gjennomgår en avrusningskur for heroinmisbruk. Boken er laget av Burroughs dagboks nedtegnelser i misbruksperioden. Den er litt strek kost til tider, med perverse skildringer av ejakuleringer ved kveling for å nevne noe. Strek kost i dag som for 46 år siden. Den har også en del homoerotiske skildringer, noe som nok har med Burroughs legning, men som ikke på noen måte er støtende for noen i 2005.

Hovedtemaet i boken er Junk, som da er alle former for morfinholdige stoffer. Vi møter Lee som er narkoman, og andre sprøe karakterer; Dr. Benway, en kynisk kvakksalver, Bradly kjøperen, Doc Parker, en sjømann, hans venn Bain Gains, John og Mary, A.J., og Hassan og flere.

Boken er surrealistisk og fremmedgjørende. Det er ikke en sammenhengende historie. Den gjentar ofte avsnitt flere ganger i teksten og man får en nesten kafkaisk følelse av fremmedgjøringen. Både i hospitalet og i friland. Det virker også som det skildrer en nesten infernoaktig tilværelse av marerittaktig skrekkfylte scener. Men der er også en god porsjon sort humor og satire.

Selv om det kan hende det er litt hard kost for noen, og ikke akkurat passer for alle, så er det en av de beste bøkene jeg har lest i år.

THE RUM DIARYS av Hunter S. Thompson

I The Rum Diarys møter vi Paul Kemp som er journalist, og drar fra New York til Pourto Rico for å starte sin jobb i den engelskspråklige The News. Han er en alkoholisert journalist og som de fleste amerikanere tror han at han eier verden.

Boken skildrer slutten av 1950 tallets karibien, ett før-Castro-og-cubakrisen-karibien. Her er det fine strender, varmt og ROM.
Nok ikke så langt fra dagens, men litt mer amerikansk vennlig.
The News er et korthus som holder på å falle sammen, og de ansatte er en gjeng lassaroner, galninger og drankere. Redaktøren låner penger over alt for å holde den gående.

De ansatte holder på fritiden til på Al`s, et usselt vannhull som serverer øl, rom og hamburgere til en billig penge. Det tar ikke lang tid før Paul Kemp mister all sin integretet (om der noen gang var noen) og begynner å rote alt til for seg selv med god hjelp av sine kollegaer. Romdrikking og alt hva det fører med seg.

En kjempe god scene fra boken er den hvor Kemp er på flyet og for å forsøke og få kontakt med en søt amerikansk jente og ender opp med å banke en gammel mann. Eller hvordan de skikanerer lokal befolkiningen.

Hunter Thompson forteller en kjempegod første persons fortelling av Kemp, med sine sedvanlige fargerike skildringer så man lurer på om det er sanne eller fiksjon.

Det er bare å glede seg til filmatiseringen kommer på nyåret med Johnny Depp som Paul Kemp, og hvis dere ikke klarer å vente, les boka!!

Neste bok: William Burroughs: Naked Lunsh